Offentlige oppdragsgivere i Norge unntar systematisk forskning og konsulenttjenester fra krav om klimavirkninger, selv etter at anskaffelsesloven trådte i kraft med styrket fokus på samfunnsansvar. Ifølge en gjennomgang av utlysninger i 2025 vurderes klimaavtrykket i alle slike oppdrag som «uvesentlig», og det stilles verken krav til miljøprestasjoner eller vektlegging av bærekraft i tildelingen. Dette skaper et paradoks: mens politikken krever at offentlige kjøp skal drive grønn omstilling, sender myndighetene motsatte signal i praksis ved å la kunnskapsmiljøer slippe unna.

Kritikere peker på at manglende krav undergraver markedets insentiver for å investere i bærekraft. Uten konkurransefortrinn for grønne løsninger prioriteres ofte ikke miljøarbeid – spesielt når det krever ressurser til rapportering, systemer og endret drift. Selv om arbeidet ofte skjer digitalt og med lite fysisk ressursbruk, argumenteres det for at klimaansvar også må omfatte leverandørkjeder, reisevirksomhet og langsiktige arbeidsformer.

Det store spørsmålet er derfor om offentlig sektor bruker sin kjøpsmakt til å forme fremtidens marked – eller lar den stå tom for virkemidler i viktige sektorer. Når 'uvesentlig' blir standardvurdering, risikerer man at unntak blir regelen – og at grønn omstilling stopper der kunnskap produseres.